DAK/DAP-skolen
Artikkel 8 – Arbeidstegninger
3D-modellering er en prosess som hele tiden innebærer endringer og nye varianter. Det første utkastet blir aldri likt det endelige produktet. Et hovedpoeng er at endringer som gjøres på ett sted skal gjenspeiles andre plasser. Hvis formen på en flate endres, kan det føre til endringer på geometri som ligger oppå flata. Endringer i en komponent føres videre til sammenstillingene komponenten er en del av. Alt dette er for øvrig vist i tidligere artikler.
En modell beskriver form og funksjon, og kan brukes til oppgaver som styrkeberegning, kinematiske analyser og illustrasjoner. Men vi kommer ikke utenom det faktum at bitene skal produseres også. Stadig flere bedrifter tar steget over til CNC-maskiner som ikke trenger manuell programmering. Data fra 3D-modellen brukes da direkte til bearbeiding av produktet selv eller verktøy, eksempelvis støpeformer.
Men fortsatt er de fleste prisgitt arbeidstegninger for å få et ferdig resultat. Siden tolkning av arbeidstegninger er en åpenbar feilkilde i kjeden fra idé til produkt, må vi gjøre tegningene så entydige og lesbare som mulig. Det hjelper heller ikke med en god tegning hvis den ikke er oppdatert. Derfor må prinsippet med at endringer videreføres til alle aktuelle steder, også benyttes her. Forandres en modell skal tilhørende tegning(er) oppdateres, og vice versa. For å slippe å holde styr på hvilke papirtegninger som er foreldet, går enkelte over til å vise tegningene sine på en dataskjerm i stedet. Da jobber alle til enhver tid mot samme oppdaterte kilde.
Like fullt trenger vi arbeidstegninger. Her vil vi ikke lage noen helt kompletterte tegninger, men heller vise noen av teknikkene som kan brukes. Vi tar utgangspunkt i modellen av et forenklet kuleledd, og spesielt armen.
Foruten en modell å lage tegning av, trenger vi en hensiktsmessig mal for tegningen. Malen inneholder som vanlig ramme, tittelfelt og brettemerker. Arkstørrelse og skala er det fullt mulig å endre underveis.
Figur 1 : Tegningsmal
For å komme igang drar vi bare modellen fra sitt eget vindu og over på tegningsmalen. Dette er forsøkt illustrert i figur 2, der vi også kan se at vi med en gang får tre hovedriss. Alle følger såkalt dobbelt rettvinklet projeksjon. Nå er det slett ikke sikkert det er akkurat disse rissene vi vil ha, men det er et greit utgangspunkt. Nye rettvinklede riss lager vi ved bare å merke ett av de eksisterende, og så plassere det nye risset på én av fire mulige sider. Det sier seg selv at fleksibiliteten er enorm i forhold til tradisjonell maskintegning.
Figur 2 : Dra og slipp
I vårt lille eksempel velger vi å ta bort topprisset nede til venstre på tegningen, og heller legge til et bunnriss rett over hovedrisset. Dette er gjort på sekunder, og da er vi klare til å starte målsettingen.
Som nevnt er videreføring av data essensielt, og tegningene er intet unntak. Alt vi har gjort av notasjon i modellen; det vil si målsetting, toleranser, overflatesymboler og lignende, henter vi nå inn i tegningen. Modellen vår har også en gjenge, som bare er antydet med symboler. Årsaken til det er at spiralformen er svært tung matematisk, og oftest uhensiktsmessig å lage i detalj. Uansett må gjengene tas med på tegningen.
Figur 3 : Gjenbruk av informasjon
Figur 4 viser dimensjonene som ble satt inn automatisk. Modellen er hovedsakelig målsatt forfra, men vi ser at hodetykkelsen på 28mm settes inn der den hører hjemme. Til høyre på samme figur har vi ryddet opp litt og blant annet satt på et mål som burde være der, nemlig totalhøyden. Dette målet har annen farge enn de andre. Det skyldes at de automatiske målene faktisk kan brukes til å styre formen på modellen. Da vil vi umiddelbart se effekten på tegningen, og modellen vil også være endret neste gang vi ser på den.
Figur 4 : Målsetting før og etter opprydding
Skal vi lage et snitt, gjøres det ganske enkelt ved å tegne en linje i riktig posisjon gjennom ett av rissene. Selvfølgelig kan retningen vendes, og vi kan velge hvorvidt vi ønsker å se konturene av modellen bak snittflata.
Figur 5 : Snitt
Mange oppgaver som tradisjonelt er krevende, vil kunne gå nærmest automatisk i et 3D-system. Dette gjelder, foruten kompliserte snitt, alle roterte projeksjoner og eksplosjonstegninger. Vi har en del forhåndsdefinerte projeksjoner å velge mellom, pluss at vi kan rotere modellen i ønsket vinkel og bruke denne på tegningen. Vi kan velge å vise skjulte linjer normalt, nedtonet eller gjemt. Figur 6 er et isometrisk riss der de skjulte linjene er tatt bort.
Figur 6 : Iso-riss
Tittelfeltet er en viktig detalj som må være riktig utfylt. Her har vi bare brukt felter som er selvutfyllende ved at de er knyttet direkte opp mot informasjon som er lagret sammen med modellen. Slik kan vi få data som vekt eller volum med på tegningen uten å måtte skrive det inn.
Figur 7 : Tittelfelt
Blant et utall mulige detaljer kan vi nevne muligheten til å vise gjennomskårne modeller. Vi trenger ikke å lage et snitt; vi skjærer heller ut et stykke av selve modellen og setter inn et bilde av det i tegningen. Under ser vi et eksempel som kan brukes for å illustrere funksjonen til produktet. Skravur kan legges på manuelt eller automatisk.
Figur 8 : Kutt i sammenstilling
Lager vi en sammenstillingstegning, er stykklista en naturlig del. Den kan inneholde stort sett hva man vil, men posisjonsnummer og antall er selvskrevne kolonner. Stykklista kan knyttes opp mot ballonger så nummeret i lista og ballongen alltid stemmer overens. En mulig utforming av stykklista for vår enkle sammenstilling ser vi i figur 9.
Figur 9 : Stykkliste
Hele tanken er at brukeren skal ha like stor fleksibilitet som om redskapen var penn og papir, samtidig som programmet sørger for å holde tegningene oppdatert.
Neste artikkel: 9. Fresing
Vidar Kvam
Siv.ing, produktsjef DAK
ProNor AS, tlf 6394 2022